Rundsva

rundsva
Rundsva er en landform erodert ut i fjell under en bre. Et rundsva har form som et egg som er kuttet i to både på langs og tvers (og ligger med den flate langsiden ned). Støtsiden, som vender mot breens bevegelsesretning, er glattskurt og har oftest skuringsstriper som viser breens glidning over og rundt en bergknaus. Lesiden er derimot ru, og bærer preg av at breen har plukket løs større steiner og tatt dem med seg. Bildet over er tatt i skjærgården i Telemark. Isen har kommet fra venstre i bildet.

Rundsva dannes under breer som beveger seg raskt. På støtsiden blir stein/grus/sand som ligger innefrosset i bresålen, presset mot fjellet med høyt trykk. Prosessen kalles ‘skuring’ og tilsvarer effekten av sandpapir på treverk. En annen prosess på støtsiden er at enkeltsteiner i bresålen kan bli presset på kant mot berggrunnen med så høyt trykk at fjellet sprekker eller mindre fliser blir slått løs. Dette skapersmå landformer som kalles henholdsvis parabelriss og sigdbrudd.

På lesiden derimot gjør breens bevegelse at isen ikke klarer å holde kontakten med underlaget. Det blir derfor dannet et hulrom langs bresålen, hvor trykket er lavere. De store trykkforskjellene mellom støtsiden og lesiden skaper igjen store forskjeller i belastningen som berggrunnen blir utsatt for, og dette bidrar til at fjellet sprekker opp. Dette kan få større stein til å løsne som igjen blir plukket opp av breen. Denne prosessen blir derfor betegnet som ‘plukking’.

Det fleste rundsva er gjerne mange meter til noen få titalls meter lange. Men også større fjellpartier kan bli omformet på lignende vis, med en klar støtside med skuring og leside med plukking.

Advertisements

Solifluksjon

Solifluksjon

Solifluksjon er en svært vanlig prosess i såkalte periglasiale miljøer, dvs i fjellområder og polare strøk hvor frostprosesser er viktige. Solifluksjon vil si at det øverste jordlaget siger nedover skråningene akkurat i den perioden hvor jorda tiner. I områder med sesongfrost skjer dette gjerne sen vår/tidlig sommer, mens det i områder med permafrost gjerne foregår noe senere på sesongen. Typisk beveger overflaten seg med 1-10 cm/år, men bevegelsen foregår altså i løpet av en kort periode. Dette siget skaper endel typiske landformer. Bildet over viser solifluksjonslober/tunger (kjært barn har mange navn), men solifluksjon kan også foregå i mer homogene tepper der det bare er fronten som viser landformen – som i bildet fra Svalbard under.

Denne sigebevegelsen skjer fordi isinnholdet i bakken ikke er jevnt fordelt i porene men er konsentrert i islinser. Islinsene dannes under fryseprosessen på høst/vinter når vann fra den ufrosne delen av jorda trekkes opp og inn i den delen av jorda som fryser. I overgangen mellom frossen og ufrossen jord skapes det et kraftig sug som trekker vann oppover. Dette ‘ekstra’ vannet kan fryse i islinser som presser jorda fra hverandre. Det er disse islinsene som forårsaker frostheving i jorda, og jorda kan heve seg mange centimetre i løpet av vinteren. Det er også denne ‘ekstra’ isen som skaper solifluksjon på våren.

Når bakken begynner å tine skjer dette gjerne ovenfra. Det betyr at vann som frigis når isen i bakken smelter, ikke kan renne nedover i jorda – den frosne jorda under hindrer dette. I det tiningen når ned til en islinse får vi derfor en situasjon hvor ganske mye vann kan frigis raskt, i alle fall om tiningen går fort. Derimot er det en grense for hvor raskt den tina delen av jorda kan slippe dette vannet opp mot overflaten. I grov jord er ikke dette noe problem, men der skapes gjerne ikke islinser heller. Men i mer finkornet jord – eller jord med en blanding av grov og fint materiale – vil passasjene mellom mineralkornene være små og bare tillate tilsvarende små vannmengder å slippe igjennom. Enkelt, brutalt og litt unøyaktig kan vi si at jorda da kan vannplane på vannet fra den tinede islinsa. Den geologiske betegnelsen på dette er at vi i en periode får et forhøyet porevannstrykk i en liten sone i jorda. Dette fører til at mineralpartiklene presses fra hverandre, friksjonen blir mindre, jorda blir svakere og vil deformerer under sin egen tyngde. I ekstreme tilfeller kan også en hurtig massebevegelse settes i gang, men i Norge skjer dette vanligvis bare i bratte skråninger, for eksempel i gamle skredsår ned mot elveløp, eller som følge av intens nedbør på delvis frossen bakke. I permafrostområder kan hurtig tining også skape skredutløsning – såkalte aktivt lag utglidning (active layer detachment slide er den internasjonale betegnelsen). Prosessen er da den samme som under solifluksjon, bare at smelteintensiteten er høy og at i overgangen mellom det aktive laget og permafrosten under er jorda spesielt isrik.

DSCN9977

Bildet er fra Kapp Linné på Svalbard. I bunnen av skråningen foran personen på bildet ses et teppe av materiale som siger framover ganske enhetlig. ‘Kanten’ som krysser bildet fra venstre mot høyre er fronten på dette teppet.

Solifluksjon er en svært interessant prosess, fordi den virker over så store områder og alle år. Den kan derfor ha stor betydning for langsiktig landskapsutvikling, fordi den over tid har evnen til å flytte store mengder løsmateriale nedover skråningene – selv i svært slake skråninger slik vi ser over. Dette er et aspekt som ikke har vært mye undersøkt, men i forbindelse med den pågående diskusjonen omkring hvoran Norges fjell egentlig har blitt til og hva som styrer det storskala landskapet i fjellet (http://www.uib.no/geo/nyheter/2012/09/ny-kunnskap-om-formingen-av-det-skandinaviske-landskapet) har dette fått noe oppmerksomhet.