Sete

sete Brydalen

Et sete er en strandlinje dannet i en bredemt sjø. ‘Sete’ er det lokale navnet i Østerdalen og Gudbrandsdalen på denne landformen. Kjører en i de øvre delene av disse dalene er setene godt synlige som horisontale linjer høyt oppe i dalsidene, på bildet over ser en setet som en horisontal hvit stripe langs hele høyre side av dalen. Mange steder kan de se ut som om det er anlagt en vei i dalsiden, og noen steder er det faktisk det en har gjort også: setene er mange steder titalls meter brede og har vært en egnet ferdselsåre lenge før veier var påtenkt.

Seter kan dannes der en har bredemte sjøer i landskapet i dag, men i Norge er de spesielt viktige når en skal forstå hvordan innlandsisen smeltet ned i innlandet i Norge. Den gangen (for noe over 10 000 år siden) var situasjonen av de høyeste områdene på innlandsisen (isskillet) over Sør-Norge lå sør-øst for hovedvannskillet. Smeltevann ble det mye av når den enorme isbreen virkelig tok til å smelte ned. Vannet på nordsiden av isskillet rant selvsagt nordover, men siden terrenget der var høyere ble det demmet opp små og store sjøer mellom isen og lavere punkter på vannskillet der vannet kunne renne over, og videre nordover mot de store elvene der. Slike sjøer kaller vi bredemte sjøer. Så lenge breen var stor og sjøene små var høyden på sjøene kontrollert av utløpspunktet, og i dette nivået ble setene dannet. Ved å kartlegge høyden på setene og deres utbredelse får vi derfor informasjon om hvor store disse bredemte sjøene var.

Spesielt viktige var de store sjøene som sent i isavsmeltingen ble dannet i de store dalførene. I Gudbrandsdalen lå ‘Store Dølasjø’ som hadde utløp over Lesjaskogvannet og videre mot Romsdalen. I sør kan den på sitt største ha strukket seg ned mot Vinstra. I Østerdalen (Glåmdalen og Rendalen) var det flere sjøer, men det to siste (og største) kalles henholdsvis Øvre og Nedre Glåmsjø. Øvre Glåmsjø hadde utløp over Kvikneskogen mot Orkla, i et nivå på omtrent 700 m o.h., og denne sjøen finner vi spor av et stykke sør for Alvdal. På dette tidspunktet var det tydeligvis is som demte vannet både sørover i Glåmdalen og i nord ved Røros, fordi passasjen mot Gaula nord for Røros ved Rugeldalen var sperret. På et tidspunkt ble så Øvre Glåmsjø tappet nordover mot Røros og Gauldalen, og Nedre Glåmsjø tok over. Denne sjøen hadde da sitt utløp over Rugeldalen i et nivå på ca 665 m o.h. Setenivået til Nedre Glåmsjø er svært utstrakt, og denne sjøen dekket flere dalfører: Glåmdalen ned til Atna, Tylldalen og Rendalen ned til Mistra. Disse delene av sjøen var koblet sammen i noen få punkter, slik som over Barkaldkjølen mellom Glåmdalen og Tylldalen, og over Brydalen mellom Glåmdalen nord for Tynset og Rendalen.

Sete Atnglupen

Skyggemodellen over viser sete i Nedre Glåmsjøs nivå ved Atnglupen i Glåmdalen. Bildet er hentet fra InnlandsGIS, og er basert på lidar-data. Dette er en av de sørligste lokalitetene hvor setene fra Nedre Glåmsjø kan finnes.

Rugeldalen er det laveste punktet på hovedvannskillet i dette området. Det førte til at ettersom innlandsisen ble mindre og mindre fantes det ikke lavere passpunkter som Nedre Glåmsjø kunne renne over. Sjøen ble dermed større og større i utstrekning, mens høyden fortsatt var kontrollert av overløpet mot Gaula ved Rugeldalen. Samtidig smeltet innlandsisen og ble lavere, og tilslutt klarte den ikke lenger å holde på plass vannmassene. Vannet ble da tappet under isen og sørover. En slik hendelse kalles et jökulhlaup eller en GLOF (Glacial lake outburst floods), og kan føre til plutselige og voldsomme flommer. Denne hendelsen (eller hendelsene; vi tror det kan ha skjedd flere ganger) førte til dannelsen av Jutulhogget. Etter dette fungerte Jutulhogget som et passpunkt i noe tid, og det er flere mindre og dårligere utviklede seter i Glåmdalen i nivået mellom 665 (Rugeldalen) og dagens passpunkt ved Jutulhogget (ca 510 m o.h.). Disse sjøene kalles Jutulhoggsjøene, og basert på setene tyder det på at den siste og laveste av disse sjøene strakte seg enda noen kilometer sør for Atna. Nye lidar-data slik som i skyggemodellen over, gjør det idag mulig å kartlegge disse setene med mye høyere nøyaktighet enn tidligere, men enda er ikke slike data tilgjengelig for hele det aktuelle området.

Advertisements