Forvitringslandskap vs. glasialt erosjonslandskap

Image

Dette bildet er fra Larvikskysten mellom Ula og Kjerringvik, og ble morsomt nok brukt av TVNorges ‘Alt for Norge’ (semifinalen) inne i en animasjon. Berggrunnen er larvikitt som gir verdens beste svaberg. Og svabergene er jo et typisk produkt av glasial erosjon. På bildet ser vi både såkalte p-former (http://www.ngu.no/no/tm/Vare-tjenester/Spor-en-geolog/Geologisk-ordliste/#P) og fjellknauser som er omformet i retning rundsva (http://www.ngu.no/no/tm/Vare-tjenester/Spor-en-geolog/Geologisk-ordliste/#R). Når man går på svabergene kan en også glede seg over skuringsstriper og ulike bruddmerker, andre sikre spor etter glasial erosjon. Dermed skulle det være enkelt å kunne klassifisere hele dette landskapet som et glasial erosjonslandskap. Men så enkelt er det ikke.

Tar man en titt på det samme området sett fra luften, trer et helt annet bilde fram. Nå er det en serie med sprekkesystemer, i forskjellige retninger, som er det viktigste preget ved landskapet. Det ser altså ut til at den glasiale erosjonen bare har skrapt på overflaten og eventuelt også vært med på å avdekke et gammelt landskap. Dette gamle landskapet stammer fra den geologiske perioden Jura i jordas mellomtid, den gangen dinosaurene rådet grunnen, og skyldes dyp kjemisk forvitring slik vi i dag finner i varme og fuktige strøk. Fortsatt er de kjemiske forvitringsproduktene til stede noen steder; de skapte problemer da Oslofjordtunnelen ble bygd (en måtte fryse en sone med løsmateriale før tunnelen kunne drives gjennom) og den var også delaktig da taket i Hanekleivtunnelen på E18 raste sammen i 2006. Og i Sverige kan forvitringsmaterialet dannet i Jura observeres under bergarter fra Kritt (perioden etter Jura).

Nytt bilde (25)

Dette er egentlig ganske overraskende. Akkurat dette området ligger jo ved Oslofjorden, der vi vet store ismasser ble fraktet ut da innlandsisene var på sitt største, og skuringen her ute samsvarer med en slik retning på isbevegelsen. Ute i Norskerenna er tegnene på glasial erosjon tydelige. Så hvorfor har ikke mer av landskapet langs kysten blitt omformet til et hovedsakelig glasialt landskap? Bildene jeg viser her er fra et område som lå utenfor breen under det siste klare breframrykket mot slutten av siste istid, i den perioden som kalles Yngre Dryas. På Telemarkskysten derimot var det meste av skjærgården innenfor Yngre Dryas. Og der viser landskapet en omforming som svarer til isbevegelsen under Yngre Dryas – mer fra vest mot øst siden isfronten da lå langs kysten, altså nesten vinkelrett på isbevegelsen dra breen var større. Bildet under illustrerer dette, bildet er tatt omtrent i retning sør. Under Yngre Dryas kom breen fra høyre i bildet og beveget seg mot venstre. Stedet bildet er tatt ligger bare et par kilometer innenfor raet ved Jomfruland, så her var brefronten nære. En kort periode som Yngre Dryas var altså i stand til å endre preget på fjelloverflaten, men allikevel har hele perioden med istider (kvartær tid) ikke vært nok til å omforme det gamle forvitringslandskapet fra Jura. Et paradoks! Det er godt vi ikke går tom for ting å tenke på!

DSCN1629

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s